Peritoneale metastaser er en samlebetegnelse på spredning av kreftceller til bukhinnen, oftest med utgangspunkt fra andre organer i og rundt buken. Kreftspredning til bukhinnen er forbundet med dårlige prognoser da det ofte oppdages seint i sykdomsforløpet. NaDeNo jobber med en teknologi for lokal levering av cellegift til bukhulen. Teknologien er basert på 10 års forskning hos SINTEF og ulike samarbeidspartnere. Teknologien representerer en tryggere og mer effektiv behandling av peritoneale metastaser. Dette oppnås ved å kapsle cellegiften cabazitaxel inn i polymeriske nanopartikler. Nanopartiklene akkumulerer i tumorvev etter lokal administrasjon, og gir lang oppholdstid av cellegift i bukhulen sammenlignet med fritt medikament (Hyldbakk et al., Nanomedicine, 48; 102656, 2023). I mus med peritoneale metastaser resulterer dette i redusert tumorvekst og økt overlevelse sammenlignet med cellegift alene. Vi har tidligere (FOTS 24189, 25354, 18209, 28853) undersøkt ulike typer nanopartikler, deres farmakokinetikk, biodistribusjon, toksisitet og effekt. Basert på disse studiene er det valgt ut en lovende partikkelkandidat. Produksjon av disse nanopartiklene er nå under oppskalering, og det skal produseres batcher som skal brukes i GLP toksisitetsstudier i rotte i 2024, samt i kliniske studier planlagt i 2025. Et hovedmål med dette forsøket er å karakterisere denne batchen som produseres i storskala som etter hvert skal brukes i pasienter med peritoneal metastase, ved å kartlegge farmakokinetikk og biodistribusjon etter intraperitoneal administrasjon i mus. Disse dataene skal brukes i dokumentasjon til FDA. Parallelt jobbes det videre i NaDeNo og SINTEF med å utvikle nye partikler med andre typer cellegift for andre typer kreft. Basert på in vitro screening på ulike kreftcellelinjer er det valgt ut 3-4 lovende nye partikkel kandidater som vi ønsker å karakterisere. Vi ønsker å se på farmakokinetikk og biodistribusjon av partiklene etter andre typer lokal administrasjon, for å finne ut om partiklene kan være lovende for behandling av kreft i andre hulrom.

Se mer detaljer i vedlegg. Dyrene anesteseres, veies, merkes med øreklipp, og barberes på relevant område. Noen dyr får inokulert tumorceller. Deretter administreres nanopartikler enten intravenøst, interperitonealt, subkutant, intramuskulært, oralt, transeuretralt til blære, pleuralt, intratumoralt eller vaginalt. Det tas blodprøver på gitte tidspunkt, samt at musene avbildes i heldyrskanner. For de dyrene som skal brukes terminalt ønsker vi å trene på administrasjon til pleura og blære. Disse dyrene anesteseres før vi gjør administrasjon som beskrevet mer detaljert i vedlegget. Musen avlives deretter uten å vekkes fra anestesi.

For å kunne velge ut de best egnede kandidatene til videre utvikling trenger vi informasjon om farmakokinetikk og biodistribusjon i mus. En slik setting er vanskelig å etterligne uten bruk av dyr. Der det er mulig benyttes in vitro forsøk som alternativ, dette er gjort for å screene et stort antall partikkel kandidater med ulike typer medikamenter på celler, for så å velge ut 3-4 lovende produkter som tas videre.